Wikipedia: Observasjon er enten en aktivitet hvorved et levende vesen mottar kunnskap om omverdenen gjennom sansene, eller en registrering av data ved hjelp av vitenskapelige instrumenter.

​

Når det levende vesenet er oss og omverdenen er naturen vi lever i, skaper denne definisjonen et bilde av oss selv som en ekstern observatør som mottar objektive opplysninger i form av sanseinntrykk eller måledata.

 

Dette er en naiv fremstilling av hva som skjer ved menneskers møte med naturen. En dypere innsikt finner man hos Goethe som i et brev til den tyske politikeren Friedrich von Müller (1819) skrev "Man erblickt nur, was man schon weiß und versteht" (man får kun øye på det man allerede vet og forstår). I dette ligger en forståelse av kompleksiteten i vår omverden. Naturen inneholder så mange egenskaper og så mye informasjon i form av farger, former, lukt, lyd og ikke minst bevegelse og endring over alle skalaer i rom og tid at sanseinntrykket som slipper inn til oss selv nødvendigvis blir kraftig filtrert. Goethe forsto at i denne filtreringsprosessen slipper en først gjennom det man kjenner igjen. Det som ligner på ting man har sett før eller har hørt om. Det man føler man forstår og som gir mening.

 

Forskere møter ofte naturen med konkrete intensjoner. De ser etter noe bestemt og er ofte ute etter å tilfredsstille intellektet. De måler ikke i vilden sky alt som observeres kan. Noen forskere har allerede en teori de gjerne skal ha bekreftet eller avkreftet med observasjoner, og mange vil ha et svært finmasket filter som bestemmer hvilke sanseinntrykk som slipper gjennom til videre bearbeidelse i forskerens hjerne. Andre har åpnere filtre og slipper også inn inntrykk som de ikke forstår, men som kan lagres i hukommelsen eller på datamaskinen slik at de senere en gang kan tas frem igjen og kanskje være mer meningsfulle når man forstå mer. All observasjon gjennom sansene inneholder et element av subjektiv opplevelse. Forskere vil gjerne minimalisere opplevelseskomponenten fordi denne er personlig og vanskelig å gjøre allment tilgjengelig. I forskning er det viktig at observasjoner er reproduserbare. Kunstnere derimot vil i langt større grad være åpne for en personlig opplevelse. En kunstner og en forsker som står sammen i naturen vil derfor ofte se og opplevelse den på ulikt vis.

 

Likevel ønsker begge å få noe meningsfullt ut av sitt møte med naturen. Både forskeren og kunstneren vil si at de ønsker en stor grad av innlevelse i den delen av naturen de prøver å forstå eller oppleve. Innlevelse forutsetter at man først har en meningsfull opplevelse av det man observerer. Mange tror kanskje at de beste forskerne er de som er mest objektive og upåvirkede av personlige opplevelser. I virkeligheten er det ofte hos de mest nyskapende og kreative at man ser den minste avstanden mellom subjekt og objekt. Opplevelsen og innlevelsen er ofte helt avgjørende for graden av innsikt. Fysikeren David Bohm, sa engang "learning is an act of participation". Ny forståelse krever en mental deltakelse i den verden man studerer. Denne deltakelsen følger ofte ikke noen fastlagt oppskrift eller mønster, men er en uforutsigbar prosesses som kombinerer alle mulige kilder til informasjon på en litt tilfeldig måte.

 

Alle kreative prosesser, også de som har sitt utspring i observasjoner i naturen, er til en viss grad uforutsigbare. Man observerer noe, opplever noe, lever seg på ulikt vis inn i det man har observert. Gjennom mental og praktisk bearbeidelse av det stoffet man på denne måten har samlet inn, ender man til slutt opp med et vitenskapelig eller kunstnerisk produkt som forhåpentligvis angår andre mennesker fordi det bringer med seg noe nytt som ingen tidligere har visst om eller sett. Denne nysgjerrighetsdrevne og litt tilfeldige prosessen produserer ikke alltid produkter av økonomisk verdi, men den bidrar ofte til å bringe oss små skritt nærmere naturen. Nærmer både i form av økt kunnskap om naturen, og i form av en økt erkjennelse av at vi selv er en del av den. Dette siste spiller en helt avgjørende rolle for hvor mye vi er villige til å ofre for å bidra til en bærekraftig utnytting av naturens råstoffer og energikilder, og for å vite hva som faktisk kreves for at dette skal skje.

 

Bjørn Jamtveit er professor i geologi på Institutt for geofag ved UiO. Teksten er skrevet i anledning utstillingen OBSERVERT 79ºN.