English
TETT PÅ NATUR OG TEKNIKK

Av Sidsel Helliesen

Ellen Karin Mæhlum arbeider gjerne i serier. På sin debututstilling som grafiker i 1998 viste hun arbeider fra "Fabler" og "Ladybag". Det var Mæhlums første utstilling hos Norske Grafikere. I 2003 stilte hun ut "Ekko" i Galleri 27. I 2006 var hun tilbake hos Norske Grafikere med et utvalg fra "Geotrykk", og i 2010 presenterte hun "Planktonportretter". Nå er hun her med trykk fra serien "79° N".

Mæhlum er en aktiv, reflektert og artikulert billedkunstner. Hun har hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på kollektivutstillinger i inn og utland. Hennes arbeider er innkjøpt til mange offentlige institusjoner.

Mæhlums utstillinger er alltid viet et utvalg fra en serie hun holder på med. De markerer ikke nødvendigvis en endelig avslutning, men er allikevel et fullført stadium. Etter noen års konsentrasjon om ett grunntema runder hun det av og tar for seg et annet - litt beslektet eller helt ulikt. Og hun prøver gjerne ut en annen teknikk. Uansett finnes det noen tråder mellom de forskjellige seriene, tråder tuftet på Mæhlums mangefasetterte opptatthet av naturen og utprøvende nærkontakt med grafikkens tekniske aspekter. Grafikk er dessuten godt egnet for fremstilling av billedserier.

Mæhlums serier er ikke som tegneserier med enn fortløpende fortelling. De danner ikke en bundet rekkefølge. Hvert bilde har et selvstendig innhold og uttrykk. Serien er som en suite, med et felles grunntema. Fellestemaet er en idémessig ramme - som har spilt en grunnleggende rolle for kunstneren som inspirasjon og konkret utgangspunkt for arbeidet, og det er tilstede i alle verkene i serien. Bildene kan like fullt ha nokså forskjellig innhold. Samtidig har de rent billedmessig tydelige fellestrekk. Dessuten er enkeltverkene knyttet sammen i format og teknikk.

Ellen Karin Mæhlum begynte sin kunstnerbane med tekstil og tegning. Helt fra studietiden ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen var hun fascinert av ukonvensjonelle kombinasjoner av materialer og teknikker. Som hovedfagsstudent ved SHKS i Oslo var planen hennes å kombinere tekstil og grafikk, men etter hvert droppet hun tekstilen til fordel for grafikken. Den første serien, "Fabler", er utført i streketsning og akvatint - tradisjonell dyptrykkteknikk om man vil, hvor hun utnyttet akvatintens kornete struktur til en frodig mønstring av billedflaten, dels i fargetette og dels i transparente partier. I "Ladybag" tok hun i bruk pvc-sjablonger kombinert med etsninger av store sinkplater. Begge seriene er figurative, med gjenkjennelige skikkelser og ting; "Fabler" innen et poetisk, surrealistisk billedspråk; "Ladybag" fremstår som collager - i realiteten basert på bearbeidete røntgenbilder av innholdet i håndbagasje. Den surrealistiske billedformen, collageeffekten, bruken av plast og sjablonger samt utnyttelsen av en form for foto av noe som ikke er synlig for det blotte øye, peker fremover mot Mæhlums videre arbeid med grafikk.

Den neste serien, "Ekko", representerer teknisk sett et viktig skritt – bort fra tradisjonelle materialer, og over til nye metoder. Serien er utført i fotopolymer, hvor platen bearbeides med en form for fototeknikk og deretter trykkes som en dyptrykkplate. Ved delvis å bruke de samme elementene i forskjellig bilder og ved å variere innfargingen av en plate lager Mæhlum varianter av sine motiver. Utsnitt av fotografier - fra et familiealbum - og manipulerte skygger er billedmessig fremtredende og meningsbærende innslag i alle trykkene i denne serien. De figurative elementene er plassert i udefinerte romlige omgivelser. Dette samspillet gir bildene et underfundig fortellende innhold.

Somrene 2003 og 2004 deltok Mæhlum på en geologisk forskningsekspedisjon på Spitsbergen. Inntrykkene resulterte i serien "Geotrykk". Via skisser og ulike fotografiske opptak er geologiske former og mønsterdannelser, dels observert med det blotte øye og dels med elektronmikroskop, bearbeidet på plater som trykkes som dyptrykk. Platene er bygget opp av plast og metall og har en kornete struktur i flatene hvor formene tildels er ytterligere aksentuert med koldnål. I 2007 ble arbeidet med "Geotrykk" avsluttet og interessen for naturens mikrostrukturer videreført gjennom et samarbeid med marinbiologer som hun møtte i Ny-Ålesund på Svalbard. Studiematerialet var plankton. Med utgangspunkt i forskernes vannprøver og foto fra elektronmikroskop av de encellede organismenes strukturer utformet kunstneren sine bilder, denne gangen i silketrykkteknikk, delvis kombinert med grov koldnål i plastfilm. Dette er i og for seg ikke nye eller utradisjonelle metoder. Et viktig ledd i utarbeidelsen av trykkene er imidlertid den digitale bearbeidelsen - manipulasjonen i positiv forstand - i photoshop av grunnlagsopptakene. Intensjonen er å gjøre det usynlige synlig, ikke som dokumentasjon, men som billedbasert opplevelse. Trykkene har vakre og fascinerende billedmessige kvaliteter, samtidig vekker de vår nysgjerrighet og undring over naturens estetiske formdannelser. Etter selve feltarbeidet på Svalbard jobbet Mæhlum noen måneder med "Planktonportretter" som prosjektstudent ved Kungl. Konsthögskolan i Stockholm. Et utvalg av disse trykkene har hun også satt sammen til monumentale formater benyttet til utsmykning. I 2013 anså Mæhlum seg nokså ferdig med planktontemaet. Men ikke med Svalbard! Heller ikke med utradisjonelle måter å lage trykkplater på. I "79° N" har hun malt med karborundum på plastplater som hun trykker i to omganger, en som dyptrykk og en som høytrykk. Dessuten bruker hun sjablonger som dekker (sparer ut) partier av platene. Hun deler også opp platene, bearbeider bitene individuelt med koldnål og farger dem inn med ulike fargetoner. Slik kan hun lage varianter av samme grunnmotiv. Prinsippene i denne fremgangsmåten minner om Rolf Neschs særpregete metalltrykkteknikk (hvor trykkplaten er en collage av individuelt bearbeidete og innfargede metallbiter lagt oppå en bearbeidet bunnplate), som nettopp inviterer kunstneren til å lage varianter ved at bitenes plassering på bunnplaten og fargetonene kan være forskjellig fra avtrykk til avtrykk. Selv om måten platene manipuleres på og mulighetene det gir, er beslektet, har imidlertid ikke Neschs grafikk fungert som forbilde. Og det er ikke noe billedmessig slektskap mellom de to kunstnerens arbeider.

I "79° N" har Mæhlum forlatt det usynlige og beveger seg omkring i landskap vi kan oppleve direkte - storslåtte landskap med fjord, fjell og vidde, med snø, stein og snau vegetasjon, som vi både ser og føler på kroppen. I disse vidstrakte, golde omgivelsene befinner kunstneren seg og naturforskerne med sine vitenskapelige installasjoner. I enkelte bilder ser vi også andre tegn på menneskenes aktivitet i området: fangstfolkenes små, værbitte hus, tettbebyggelsens og industrianleggenes uskjønne anlegg, et turistskip på fjorden. De menneskelige sporene inngår billedmessig dels som en integrert del av naturen, men er som oftest utført i et annet billedspråk, som en silhuett eller strektegning, gjerne med et dissonerende innslag av farge, og således fremhevet som fremmedelement. Også plasseringen av de figurative elementene i billedutsnittene betoner kontrasten mellom disse og landskapet de befinner seg, på samme tid som de skaper nærhet mellom figurene i bildet og oss som tilskuere. Mæhlum skildrer en sterk og uvanlig naturopplevelse og kommenterer samtidig dilemmaet som menneskenes nærvær innebærer. Til denne sammenstillingen - av uberørt natur og menneskelig aktivitet - er teknikken med karborundum kombinert med bearbeidete biter velegnet: landskapets knudrete og taktile, mønsterdannende tekstur sammenstilt med figurenes formflater. Andre ganger utgjør kontrasten tydelig bruk av fotoforlegg for figurene. Og som sagt utnytter gjerne Mæhlum teknikken til å lage varianter av de samme grunnmotivene. Det kan gi ulike værstemning eller ulike handlingsmomenter.

Ellen Karin Mæhlum er fascinert av naturen, gjerne i strøk og med karakter fjernt fra den hjemlige hverdag på Frysja i Oslo. Goldt og øde, krevende for menneskelig nærvær, men med særegne visuelle kvaliteter, som fjellene langt mot nord og ørkenstrøk i sydlige egner. Det som kan oppfattes med det blotte øye, og det som kun kan ses ved hjelp av teknikk. Men det er ikke bare det hun ser som fascinerer henne, også det å være der, gå turer (på norsk vis!), kjenne kulden og varmen, vinden, fornemme bakken og himmelen, stillheten og storheten. Hun er tett på opplevelsen. Mæhlum er også tett på de metodene hun bruker for å lage bilder.

I god norsk grafikertradisjon står hun selv for hele fremstillingsprosessen: fra den opprinnelige opplevelsen og første billedideen, via skisser og foto til bearbeidelsen på ulike måter og med ulike materialer av platene til selve trykkingen - på Ludvig Eikaas robuste og fleksible dyptrykkpresse. Alle ledd og stadier i arbeidet innvirker på det endelige resultatet; alle aktiviserer kunstnerens skapende innsikt og håndverksmessige ferdighet. For Ellen Karin Mæhlum er nettopp dette kjernen i grafikkens muligheter, som hun gjerne utfordrer med nye, personlige ideer og billedløsninger.

Sidsel Helliesen er kunsthistoriker med grafikk og tegning som spesiale. Hun var i mange år leder av Nasjonalgalleriets Kobberstikk- og håndtegningsamling.